Javascript disabled

You must have JavaScript enabled to utilize the full functionality of this website.

Klimaregnskap i organisasjoner

Per dags dato fins en rekke internasjonale veiledere for utarbeiding av klimaregnskap og miljøanalyser (Chomkhamsri & Pelletier 2011). Veilederne varierer i form av omfang, krav og utforming. Utfordringen med flere tilnærminger er at miljøanalysene blir vanskelig å sammenlikne. Dermed forsvinner en viktig del av hensikten bak miljøanalyser (Chomkhamsri & Pelletier 2011).  
 
Denne rapporten sammenlikner tre anerkjente europeiske veiledere for klimaregnskap i organisasjoner, ISO 14064-1/14069 (ISO 2010), The GHG Protocol Corporate Accounting and Reporting Standard (Ranganathan et al. 2004), og The Organisation Environmental Footprint Guide (Pelletier et al. 2013). Tanken er å gi oversikt over metodenes likheter og ulikheter, slik at rapporten kan danne et sammenlikningsgrunnlag for klimaregnskap basert på veilederne. Til slutt presenteres utformingen av den lovpålagte utslippsrapporteringen i Norge, rapportering av kvotepliktige utslipp og konsesjonsbelagt industri, for å belyse hvordan det norske rapporteringssystemet er utformet sammenliknet med de europeiske veilederne.
 
Gjennomgangen viser at veilederne stiller relativt ulike krav til utarbeiding av klimaregnskap. Systemgrenser, allokering av unngåtte utslipp og krav til usikkerhet er temaer som veilederne behandler forskjellig. Det kommer også frem at enkelte temaer er lite drøftet, og tidvis gis det mangelfull veiledning og/eller rom for egentolking. Kombinasjonen av at veilederne åpner for subjektivitet, at retningslinjene spriker og at enkelte områder er ubehandlet, kan gjøre det vanskelig å sammenlikne klimaregnskap basert på de ulike metodene. Rapporten støtter opp om tidligere antydninger om at det bør utarbeides en ny felles standard som bygger på de eksisterende veilederne, og som kan gi organisasjoner enstemmig og tydelig veiledning (Chomkhamsri & Pelletier 2011; Pelletier et al. 2014).  Forhåpentligvis kan denne rapporten fungere som et sammenlikningsgrunnlag i inntil en slik standard er utarbeidet.
 
Vurderer vi det norske rapporteringssystemet opp mot den europeiske metodikken ser vi likheter i dokumentering, behandling av usikkerhet, kalkulasjonsmetode og miljøkategorier. Av ulikheter er det først og fremst systemgrensene som skiller det norske rapporteringssystemet fra det europeiske, noe som er naturlig ettersom den norske modellen er grunnlag for beregning av nasjonale utslipp mens de europeiske standardene er beregnet for organisasjoner. Det fins likevel elementer i den norske modellen som med fordel kunne vært mer lik de europeiske veilederne, som krav til bedriftsspesifikke utslippsfaktorer. Bakgrunnen for at den norske rapporteringen ikke har den samme detaljgraden som de europeiske standardene er sannsynligvis at innsamlede data raskt skal kunne aggregeres til nasjonale utslippstall, samtidig som man ønsker en enklest mulig rapportering for bedriftene som er kvotepliktige og konsesjonspålagt.

Last ned PDF